For meg varierer det. De historiene jeg husker har jeg henholdsvis:
Revenge: fikk ideen til en scene, som gav meg ideen om en karakter (Scarlet) som jeg så lekte "hva hvis" leken med (min versjon var mer "hva mer kan gå galt for ham nå", noe som var utrolig gøy å skrive).
Not My Hero (NaNo '10): startet med ideen "jeg har lyst å skrive en mørk historie om Robin Hood", som jeg har hatt siden jeg var tenåring.
The Detective and the Unicorn: startet med en setning ("Waking up in the hospital was a good thing.").
For min del varierer det. Jeg har mange første setninger som ikke har blitt til noen fortelling (ennå) men som muligens blir det etter hvert. For det meste starter fortellingene mine med en eller annen setting eller karakter som interesserer meg og som får meg til å stille spørsmål. Det trenger ikke være store ting engang, det kan være noe så lite som en karakter som gikk av på feil busstopp - hva gjorde at han/hun ikke fulgte med? Er hun kjent her, eller ikke? Hva skal hun? Er scenen så normal som den virker, eller er det noe som skurrer? (Og der fikk jeg jammen enda en idé, gitt...)
Det varierer veldig for meg, da mest mellom karakterer som plutselig dukker opp og forlanger et sted å være, setninger eller samtaler som bare kommer, eller frittstående handlinger som plutselig finner ut de hører sammen.
Den lange og ufullstendige fantasy-romanen som jeg begynte på under NaNo har bodd i krokene i hjernen min i flere år, og etter NaNo or skrivetreffene har to-tre andre ideer begynt å ta form.
Så for min del er vel svaret at jeg kan få ideer av hva det skulle være, og de kan komme i form av samtaler, handling, titler eller karakterer.
For meg varierer det. De historiene jeg husker har jeg henholdsvis:
SvarSlettRevenge: fikk ideen til en scene, som gav meg ideen om en karakter (Scarlet) som jeg så lekte "hva hvis" leken med (min versjon var mer "hva mer kan gå galt for ham nå", noe som var utrolig gøy å skrive).
Not My Hero (NaNo '10): startet med ideen "jeg har lyst å skrive en mørk historie om Robin Hood", som jeg har hatt siden jeg var tenåring.
The Detective and the Unicorn: startet med en setning ("Waking up in the hospital was a good thing.").
For min del varierer det. Jeg har mange første setninger som ikke har blitt til noen fortelling (ennå) men som muligens blir det etter hvert. For det meste starter fortellingene mine med en eller annen setting eller karakter som interesserer meg og som får meg til å stille spørsmål. Det trenger ikke være store ting engang, det kan være noe så lite som en karakter som gikk av på feil busstopp - hva gjorde at han/hun ikke fulgte med? Er hun kjent her, eller ikke? Hva skal hun? Er scenen så normal som den virker, eller er det noe som skurrer? (Og der fikk jeg jammen enda en idé, gitt...)
SvarSlettDet varierer veldig for meg, da mest mellom karakterer som plutselig dukker opp og forlanger et sted å være, setninger eller samtaler som bare kommer, eller frittstående handlinger som plutselig finner ut de hører sammen.
SvarSlettDen lange og ufullstendige fantasy-romanen som jeg begynte på under NaNo har bodd i krokene i hjernen min i flere år, og etter NaNo or skrivetreffene har to-tre andre ideer begynt å ta form.
Så for min del er vel svaret at jeg kan få ideer av hva det skulle være, og de kan komme i form av samtaler, handling, titler eller karakterer.